Forge of Empires anmeldelse – Fra hytter i steinalderen til høyteknologiske romskip: Hvor langt gidder du egentlig å grinde?

Tenk deg at SimCity og Civilization fikk et barn, og det barnet vokste opp med en avhengighet av mikrotransaksjoner og sekskanterslag. Det er Forge of Empires på en prikk. Du starter med et par falleferdige hytter og skal klikke inn mynter og forsyninger hvert fjerde minutt. Forskning åpner opp nye bygg, sender byen inn i neste tidsalder – bronse, jern, kolonial, det hele. Hver epoke snur opp-ned på teknologi-treet, styrker hæren din og gir deg nye utfordringer rundt plassmangel.

Velkommen til steinalderen: De første tapsvinduene

Første dag. Jeg stirrer ut på en gressflekk med to telt og det som kanskje skal være et bål, men mest ser ut som et animasjonsprosjekt noen ikke gadd å fullføre. Steinalder-livet, altså. Oppdraget? Gjør dette nomadelivet om til en verdensmakt. Gøy, sikkert...

Tutorialen dytter meg bort til bygge-menyen: "Bygg en hytte." Jeg klikker. Den popper opp på to sekunder. Heftig. Men der forsvant jammen min eneste ledige innbygger også. Nå har jeg brukt opp både folk og sjel. Bare en hytte og skammen igjen.

Sånn er stemningen her. Bygger du for fort, kveles økonomien din. Tar du for lang pause, sitter naboene allerede og nipper vin i jernalderen. Alt koster noe: Mynter, forsyninger, plass, og litt selvrespekt på kjøpet.

Smiepoeng, diamanter og evighetsventing

Hele maskineriet spinner rundt smiepoeng. Ett poeng i timen. Du brenner dem fortere enn du klarer å si «teknologitre» – på forskning, oppgraderinger og byttehandler. Mye vil ha mer, men spillet deler ut poeng som om de er statsbudsjettet.

I starten går det fint – inn, bruk noen poeng, trykk litt her og der, vinn et lite slag og logg av. Men snart blir det lange pauser. Trenger du Bronsearbeid? Det koster 16 poeng. Tom konto? Kom tilbake om... tja, seks timer.

Diamanter finnes – selvsagt. Første dagen drypper det inn noen: fullfør et oppdrag, her er 50! Nam! Men så koster bygget du vil ha 250. Fart på forskningen? 1 000. Den gratis-starten? Bare en smaksprøve, kompis. Klassisk.

Jeg holdt ut. Egentlig. Men så blinket jernalderen mot meg som en kebabtidlig frokost, og jeg knakk. Femtilappen røyk. For forskningens skyld. Skammer meg enda.

Slåssing 101: Sekskanter, spyd og ydmykelse

La oss snakke kamp. De fleste spill av dette slaget? Trykk "auto" og ta deg en lur. Her må du faktisk møte opp. Ordentlige sekskanterruter. Faktiske tur-baserte drag. Ekte stikking.

Første kamp – to spydmenn og store drømmer mot noen særs misfornøyde stammefolk. Jeg flytter meg. Bommer. Stikker litt. Ikke akkurat sjakk, men fryktelig tilfredsstillende. Etter hvert klikker det faktisk. Bueskyttere skyter langt. Kavaleri sniker rundt. Kanoner eksploderer hvis du ser rart på dem.

Det ligger faktisk overraskende mye dybde her, om du orker. Auto-slag kan spare deg for mye gnål, men manuell kontroll gir deg overtaket. Men – tropper er ikke gratis. Tren dem, vent, mat dem opp. Mister du en gjeng? Da venter du en dag. Jeg ble fort kresen. Sloss bare der jeg nesten kunne garantere seier. Eller, trodde jeg kunne.

Du belønnes for å tenke. Men spiller du dumt, straffer spillet deg med et døgn på reserverskiftet. Jeg har banka sletter-tasten på veier i panikk mer enn én gang.

Bli med i et laug: Hvor excel-nerdene regjerer

Etter omtrent seks timer åpner du muligheten for laug. Trodde jeg skulle finne litt sosial kos. Endte opp midt i en sekt med regneark, tidtakere og veiledninger som lukter 90-talls internett.

Men altså… utrolig nyttig.

Med laug endres alt. Du investerer i stedet for bare å bygge. Kaster smiepoeng inn i andres store bygg – legger du det rett inn, får du faktisk igjen for det. Bygningen alle elsker? The Arc. Det omgjør hjelpsomhet til en poengmaskin. Eller noe sånt.

Problemet? For å bygge det, må du ha ting fra en fremtid jeg så vidt har lest om i Donald Duck. Jeg stod fortsatt og kokte vann i leirkrukke. Så ble det intens bytting, tigging, og småsvette avtaler med fremmede. Men etter hvert fikk jeg det til.

Og joda – når The Arc sto ferdig, flommet smiepoengene. Ting ga mening. Det lauget som føltes som en sprø regneark-kult ble plutselig hjemme. Hele spillet blir et økonomisk mini-Norges Bank der under overflaten. Fortsatt ikke helt forstått hvordan, men det virker jo.

Kvasieventyr og døgnrytmeknusing

For å holde deg hekta, kaster Forge events på deg som om de får bonus for det. Sommerkarneval. Høstbakeri. Fotballutfordring. Alt med fristende bygg og små premier du egentlig burde ha.

Høres kjekt ut. Og det er det… men også en liten smule stress.

Spillet vil at du skal logge inn konstant. Gjør noen oppdrag, bygg noe, klikk på et gjerde, bytt noe til gull… og gjenta alt hver andre time. Noe er enkelt: Samle mynter, slå noen, klapp en kylling. Andre oppdrag? Rene galskapen. «Bruk akkurat 47 smiepoeng, bygg tre smier, og klapp nabohunden.» Cirka sånn, hvert fall.

Uten at jeg egentlig merket det, satt jeg og sneik inn kjappe loggføringer mellom Teams-møter, bare for å holde rekker i live. Det slo meg: Forge er ikke bare riker-bygging. Det er rutinebygging. Kalender-app forkledd med sverd og steintavler.

Fra jordhytter til stjernerom – og fullstendig panikk

Etter noen dager så byen min ut som et arkitektmareritt. Halmballer ved siden av brostein, templer som blinka blått og lilla, og en geite-statue midt i det hele. Men det funka. Slags.

Jeg hadde fått inn rutinen. Smiepoeng på klokkeslett, storplan på forskningsfronten. Følte meg nærmest lur.

Så sjekka jeg topplisten.

Seriøst – folk hadde byer på størrelse med Finnmark. Maks alt. Rom-alder-teknologi. Arc-nivåer som fikk mitt til å se ut som en vedstabel. Ego instant nullstilt.

Gjorde jeg alt feil? Skulle jeg kjørt på flere bygg? Farmet mer poeng? Kjøpt flere diamanter?

Næh. Jeg var faktisk innafor. Men Forge liker at du aldri føler deg helt i mål. Det vil at du jager. Alltid bittelitt bak. Alltid nysgjerrig, alltid sulten. Det er ubehagelig smart. Litt giftig, ja. Men du kommer til å fortsette å logge inn. Gang på gang.