Genshin Impact: Gacha, guder og grenseløs grinding

Teyvat roper. Med seg tar det venner, fyrverkeri og et evig behov for farming.

Velkommen til Genshin Impact, hvor anime-grafikken er sylskarp, sverdene gløder av elementær dramatikk, og sjansen for å få en 5-stjerners karakter? La oss si det sånn… statistisk ydmykende. Enten du er en gratisspiller på oppdagelsesferd eller en VISA-kriger på storhandel, åpner spillet en enorm verden full av grotter, gåter og kaotisk kamp. Men er det egentlig noe mer enn et glorete førsteinntrykk? La oss grave litt – og se hva slags kaninhull du risikerer å ramle ned i.

Slim-smell og den gode Teyvat-velkomsten

Jeg starta Genshin med tanken om at dette var nok et mobil-RPG i anime-kostyme. Fargerike magier, svevende kamper, en håndfull timer moro før alt drukner i regneark-helvete. Nei da. Dette er langt farligere: mot fritiden min, lagringsplassen – og, til slutt, lommeboka.

Jeg valgte jentetravelleren (idle-animasjonen hadde holdning) og dumpet ned i frodige Teyvat. Første fiende? En Electro Slime. Søt liten gelé som brettet meg sammen som en plaststol. Jeg hamret på knappene. Bommet på alle unnamanøvre. Full panikk.

Men det var liksom rettferdig. Kampen satt stramt, taktisk og responsivt. Fiendene slår ikke bare vilt rundt seg - de gir deg faktisk et hint først. Element-kombinasjonene betyr noe. Da jeg til slutt sprengte slimen med Swirl-effekt, klinka jeg til med en jubel alene i stua som om jeg vant EVO. Kleint. Men verdt det.

Paimon, puslespill og en verden med munndiare

Så, inn kommer Paimon. En svevende maskot, stemme som en gremlin på energidrikk, og null sperre for småprat. Tenk Navi fra Zelda med TikTok-avhengighet og superdose koffein.

Skrudde henne ned i volum (takk innstillingsmeny!) – verden ble roligere, men universet? Enda høyere! Ikke bare fuglekvitter og vind. Overalt skjer det ting. Åser med gåter. Innsjøer med skatter. Ruiner med stemning.

Ok, klatring stinker litt av Breath of the Wild, men Genshin har sin egen vri. Du kan bestige absolutt alt – så lenge utholdenheten din ikke forråder deg. Og gliding? Ren glede. Jeg klatra fjell bare for å hoppe utfor igjen. 10/10, ville swan-divet på nytt.

Bytte, banke, og elementer i vill baluba

Et par timer inn får jeg Amber. Pyro-bue, kaninbombe, verdensrekord i prat. Plutselig handler ikke kamp om å hamre løs, men om å leke med elementene: fyrverkeri, Overload (boom) og Burning (enda større boom). Kaos, men herlig.

Det er her Genshin blør nerd: fullt firkløver-lag, alle har eget våpen og element. Is og vann = frysing. Våte folk blir elektrisk grillet. Ild og vind? En tornado av sterke sjelseirer. Skikkelig uoversiktlig. Men smart.

Mitt crew? Traveler (Anemo), Amber (Pyro), Kaeya (Cryo), Lisa (Electro). Helt off-meta, null optimalisering, ikke lei meg. Å se fiender fly veggimellom som popcorn er alt jeg trenger. Aner ikke egentlig hvorfor det funker. Men det gjør det.

Gacha-jakt: Lykketreff og små tragedier

Jepp, jeg falt i fella. Åpna Wishes-fanen – i praksis en glitrende animasjonsbasert enarmet banditt. Ti-pulls. Fikk en firestjerners katalysator, bunke oppgraderingsfyll… og Noelle. En slagkraftig hushjelp med sverd og holdning som et kjøleskap.

Det var gøy. Det var litt skuff. Det var gacha.

Primogems tjener du sakte, som duggdråper på et løvblad. Og joda, det finnes "pity-system" (90 pulls = garantert 5-stjerners), men ikke tro du får favorittene dine med mindre du er villig til å trykke mange ganger. Avansert lommebok-flørt jeg ikke har råd til.

Likevel, ikke sur. Selve gameplayet er fortsatt topp. Du får brukbare figurer tidlig, så du blir aldri sittende fast. Jeg spilte titalls timer før jeg kjøpte noe, og da var det 50 spenn på Welkin Moon-abonnementet. Ingen anger. Helt ærlig.

Liyue: Geo-guder, jade og historiemaraton

Neste stopp: Liyue. Hvis Mondstadt er vindmøller og middelaldervin, er Liyue hugget i fjell og dyppet i gull. Stemningsskiftet? Helt vilt. Musikk med kinesisk tradisjon. NPC-er med glimt i øyet. Oppdrag på turbo.

Gåtene pumper opp vanskelighetsgraden. Tenner fakler i riktig rekkefølge, følger blå glødende seelies, løser statuehodepine som en skoleelev rett før Geo-eksamen. Liyue Harbour? Svær. Yrende. Halvparten av folkene ser ut som de har mer travle liv enn jeg har.

Historien her? Overraskende brukbar. Ikke stor nok for analyser, men holder nysgjerrigheten i live. Særlig når archons dukker opp. Zhongli (Geo-guden) fikk meg nesten til å lure på om jeg fortsatt spilte – eller satt fast på et foredrag om økonomi.

Resinvellingen: Når grindingen slår tilbake

Koser meg. Utforsker. Tror alt er i rute. Så kommer Resin og slår meg hardt i fjeset.

Original Resin er billetten for å få loot. Bosser, domener, alt stjeler Resin. Du får 160. Det regenererer saktere enn sola i januar. Eller du kan betale for fart. Ingen Resin? Ingen drops. Null progresjon. Null glede.

I starten brydde jeg meg lite. Nok å gjøre uansett. Men etter hvert? Rått parti. Drømmer du om 5-stjerners Gladiator-set? Gled deg til å speed-date samme domain i tre uker – og likevel gå hjem i søppelsko.

Noen folk mikrostyrer Resin som meal-prepper før raid kveld. Jeg tok det som et hint: Gå ut i frisk luft. Eller ta en lur. Lur funka.

Co-op-kaos og tidsbegrenset kaosfest

Co-op er åpen fra Adventure Rank 16. Jeg joiner verdenen til en kompis, og vips – jeg satte nesten hele jordet i brann. Pinlig.

Flerspiller er en merkelig mikstur. Du får ikke gjøre historiemissjoner eller plukke drops hos andre. Merkelige regler! Men det er teit gøy – særlig når begge er for lave, og noen drar oppmerksomheten til en Ruin Guard ved et uhell. Ren panikk.

Og eventene… Genshin serverer dem som gotteri på 17. mai. Rytmespill. Tower defense. Ballongløp. Ett minutt desarmerer jeg bomber, neste er det Mario Kart med fyrverkeri.

De fleste? Kjempeartig. Noen kjedelige. Men alle er tidsbegrensede – så enten hopper du inn, eller så går du glipp av dem. FOMO? Ja. Skyldig moro? Samme det.

Øregodis og øyefryd: Lyd og bilde

Soundtracket, altså. HOYO-MiX leverer. Hver region har egen stil og overgangene er smørglatte. Mondstadt med tilgjort fantasy, Liyue med klassisk øst – og Inazuma drar på med lyn, trommer og shamisen. Det er nesten for bra.

Pent ser det også ut. Som om Studio Ghibli gikk på energidrikk – cel-shading, vær, vann som tigger om å bade i det. Sonene føles håndlaget. Ruinene frister – selv når du vet de er tomme. Og waifuer og husbandos? Hele pakka.

Helt ærlig, jeg kunne spilt bare for skjermdumpene. Null skam.

Konklusjon: Fremdeles hektet etter all denne tida

Tittalls timer senere – fortsatt pålogget.

Gratis? Jepp. Pent? Absolutt. Hardcore grinding? Uendelig. Gacha spiser sparepengene dine hvis du lar det skli. Resin bremser deg. Noen events bomber. Men selve spillopplevelsen? Solid. Verden? Synger fortsatt.

Hvis du behandler det som en ekstra jobb, blir du utbrent. Men som digital lekeplass noen kvelder i uka? Det er faktisk blant de beste gratisspillene du får tak i.

Bare ikke gå full "whale". Det ender i VISA-samtaler du vil slippe.