Wuthering Waves – Anmeldelse: Mitt ekko spiste en bjørn

Jeg kom for anime-slagene. Jeg ble værende fordi spøkelsesbjørnen min sender folk gjennom trær.

Ingen forberedte meg på at min første skikkelige bosskamp skulle bli mot en brølende steinblokk som droppet et spøkelse. Eller at dette spøkelset egentlig bare kan samles inn som en Pokémon. Eller at spøkelset slo hardere enn sverdet mitt. Wuthering Waves gidder ikke å lure deg forsiktig inn – her blir du rett og slett slengt inn i et fantastisk febermareritt av kombos og regelbrudd bevegelse. Jeg skulle bare teste det en halvtime. Tre timer senere lynet jeg av gårde fra en skyskraper mens favorittbillen min styrtet inn i en miniboss. Kaos, på beste vis.

Boss? Jeg ble knust. Men smilte.

Jeg har dødd i spill før. Utallige ganger. Noen ganger glorifisert og heroisk. Noen ganger bare pinlig. Men denne gangen? Det føltes som en slags tolkningsdans. Jeg var halvveis opp en fjellvegg (ja, du kan løpe på vegger, og ja, det er akkurat så tåpelig som det høres ut) da jeg så en diger beist breakdance på en bro. Klart jeg løp rett inn med bare stoltheten som rustning. Det var ikke akkurat meg som vant den kampen – jeg fløy, bokstavelig talt, til himmels.

Og på merkelig vis? Jeg lo høyt. Monstret fortjente den seieren.

Kampene i Wuthering Waves venter ikke på deg. Du bryter animasjoner. Parerer på refleks. Slipper løs Echo-ferdigheter midt i en kombo. Bytter figur i lufta som en halvgæren akrobat. Det er kaos, men av den gode typen – mer hiphop, mindre klikk og chill.

Jeg hoppet inn igjen, trigget et kraftig slag, parerte lynraskt og tente hele arenaen med lynjenta mi. I det spøkelsesbjørnen virkelig fikk utaggressjonen sin, gled jeg ut av kampområdet og ned fra brua, akkurat som jeg hadde planlagt det hele. Det hadde jeg selvfølgelig ikke.

Jeg bygde en hjemsøkt dyrehage. Det er knall.

Echoes. Du tar ut et monster. Av og til slipper det en kopi av seg selv – en slags spøkelsesaktig mini-me du kan equippe. De gir deg både bedre stats og nye skills. Vil du knuse ting? Gorillaen. Kaste deg lynraskt framover? Bille. Ja, jeg kødder ikke.

Hver figur kan bære fem Echoes. Det tar ikke mange minutter før det kan bli rimelig hett – du får alt fra crit-stacking til kaotisk support-oppsett. Vil du at laget skal se ut som de blir hjemsøkt av halve Oslomarka? Kjør på.

Og ærlig talt? Det er steike avhengighetsskapende. Jeg sluttet å utforske for naturen, og begynte å lete etter alt som så rart ut. Jeg fikk meg ønskeliste. Hjemsøkt sjekkliste. Favoritt-Echo? En diger sopp som slipper ut giftig røyksky. Han er skikkelig ekkel. Elsker ham.

Denne bevegelsen burde vært forbudt

På et eller annet tidspunkt har noen i utviklerteamet spurt: "Hva om det faktisk er gøy å bevege seg i spillet?" Og så ga de oss: sprint uten stamina, grep i lufta, veggløping, gliding fra stup – og bare... lot det skje.

Å utforske her føles som å kødde rundt i et parkour-spill. Jeg så et Echo-monster på andre siden av en diger avgrunn, og lot fornuften ligge – brukte tre kvarter på å sprette opp fjellveggen. Kom frem, men det var ikke akkurat verdig stolt øyeblikk.

Hele ferdighetstreet handler egentlig bare om å bli raskere og mer tullete. I et spill fylt til randen av systemer, er det fortsatt bevegelsen som stjeler showet.

Historien er... der. På et vis.

Du er The Rover. Du har hukommelsestap, verden er kjørt i grøfta etter noe kosmisk drama kalt The Lament. Alle du møter har en eller annen greie: mørk sverdgutt, tech-jenta, motekatastrofe med hemmeligheter. Du prøver visstnok å redde verden. Eller noe sånt.

Problemet er... manuset går på tomgang. Dialoglinjene føles som lekser. Stemmeskuespillet minner mer om prosjektuke på ungdomsskolen. Jeg prøvde å engasjere meg. Virkelig. Men etter tredje monolog om kvantekaosresonans eller noe, meldte jeg meg frivillig ut.

Merkelig nok forteller spillet mer gjennom verden enn tekst. Ruinhauger gir lore. Echo-typer forteller om katastrofer i området. Det er mer smak i stillheten enn i replikkene. Høres teit ut, men det funker overraskende godt.

Free-to-play? Uventet raus.

Jepp – det er gacha. Bannere. Pity-countere. Ti ulike valutaer med navn som minner om badebomber. Men tidlig i spillet? Her drysses det rewards over deg.

Etter noen timer hadde jeg fullt lag, flere solide firerstjerners våpen, og nok rolls til å få en skikkelig tungvekter. Du kan til og med velge din første femstjerner tidlig. Ikke kødd engang.

Joda, etter hvert strammes alt litt inn. Ressursene flies ikke like fritt. Men starten? Lett den snilleste på markedet. Og det viktigste: ingen av bossene krevde meta-utstyr eller betalte pulls. Jeg feide gjennom sjefer med Echoes man finner av å jage en sopp i buskene. Ingen behov for gacha-guder her.

Grinde-løkken (men på en god måte)

Når du har passert tutorial-kosen, blir Wuthering Waves nesten hjemmekoselig. Du låser opp en loop: utforsk sære soner, samle rare spøkelser, power up troppen, ta daglige oppgaver, og kast deg inn i events. Puslerom? Ja. Bossarener? Absolutt. Echo mot Echo? You bet.

Menyene i starten er et katastrofeområde. Jeg åpnet tre faner bare for å oppgradere støvlene mine. Men etter litt tid? Det flyter overraskende greit. Bygg en oppstilling, test litt, kast inn noe helt vilt, finn brått en ødelagt kombinasjon. Repeat forever.

Events rulles inn hyppig, og ikke alt føles som fyllstoff. Noen endrer kampreglene, andre gir deg prøvefigurer til å tulle med. Hvis du liker å perfeksjonere oppsettet ditt, får du alle verktøyene kastet i fanget og beskjed om å gå full scientists gone wild.

Lanseringskaos, bugs og spøkelsesfeil

Ja da, lanseringsdagen var crispy. Framedrops, usynlige teksturer, sjefer som glitched gjennom gulvet som bowlingkjegler. En boss stakk faktisk av midt i kampen – forsvant gjennom veggen. Total panikk.

Til gjengjeld har oppdateringer blitt pøst ut fortløpende. Ytelsen er mye bedre nå. Og utviklerne? De virker faktisk som de følger med. Men spiller du på 2017-mobil eller PC som hoster bare du åpner Chrome, skrudd ned grafikken litt, sier jeg bare.

Dommen: Echoes – ja. Cutscenes – helst ikke.

Jeg har mainet en DPS-bille, en hjemsøkt sopp-sidekick og et rotelag som slår langt over stjernekategorien sin. Wuthering Waves er rart, men det funker på sitt absurde vis.

Ja, historien kunne vært bedre. Og ja, stemmene høres ut som de er tatt opp i en vaskerom. Men combat, bevegelse, Echo-systemet? Fullstendig kaos, på best mulig måte.

Her får du ikke små sukkerdrypp – du krasjer rett inn i godteriskåla. Test det, du kommer ikke til å angre.