Raid: Shadow Legends – Episk fjas med ekstra Excel og alver på night shift

Du har sett reklamene. Kanskje himlet med øynene. Kanskje gapskrattet. Raid: Shadow Legends eksploderte mellom absurde memes og enda en fyr med selvlysende sverd. Til slutt ga jeg etter, lastet det ned, og... ja, nå sitter jeg her – halvveis fortvila, halvveis inspirert, og full av tanker om giftskader, regneark og én mutt alv som fortjener bedre.

Jeg lastet ned Raid ironisk. Nå er jeg blodfan av Kael.

Jeg visste jo egentlig hva jeg gjorde. Har du ikke spilt Raid: Shadow Legends, har du i hvert fall fått en orc ropt mot deg ett eller annet sted mellom to YouTube-videoer.

Likevel – nysgjerrigheten vant. Er det faktisk noe mer her bak alle de testosterondopa reklamene og muskelmenn i piggete rustning?

Lastet ned. Kjørte både på PC og mobil. Skrudde opp grindingen til maks. Jeg var helt uforberedt på hvor vanvittig dypt kaninhullet egentlig går.

Kael er det eneste riktige valget. Slutt på diskusjonen.

Det åpningsklippet? Ser ut som noen fylte et D&D-brett med energidrikk og ga det MCU-budsjett. Drager, bittert svik, alv som blir pulverisert – standard fantasy-starterpack.

Så får du velge starthelt. Fire alternativer, men la oss være ærlige: Det er Kael eller ingenting. Giftsjef. Fangevokter i tårnet. Fyr ser ut som han ikke har sovet siden tutorialen og lukter vondt av magiske bekymringer. Elsker ham.

De første timene? Alt er på skinner. Trykk her, oppgrader der, følg pilene som en ydmyk smånoob. Raid holder deg i hånda til du beviser at du kan trykke på grønne knapper uten å brenne ned serveren. Og så – kanskje – får du litt slakk i båndet.

Menyer. Overalt. Alle betyr noe (dessverre).

Helt ærlig: brukergrensesnittet ser ut som en russisk dukke laget av røde varsler, faner og altfor mange knapper. Jeg åpnet et Champion Vault jeg ikke aner hvordan jeg låste opp. Panikknivå 9000.

Du har Tavern for å ofre småfolk, Forge for å sy sammen gear, og flere valutaer enn Oslo Børs. Jeg skjønner fortsatt ikke helt hva sølv egentlig gjør. Antakelig alt.

Men det rareste? Det funker. Hvert system mater et annet, som en forhekset buffet. Vil du mose Clan Boss? Champsa dine må speed-tunes og kles opp som til karneval. Vil du grille edderkopper i Spider’s Den? Finn noen med flammeeffekt og kryss fingrene. Raid holder deg ikke i hånda – det kaster et regneark i fanget og sier lykke til.

Auto-battle? Frelsen. Du bruker det. Mye. Ingen skam.

Speed-tuning smeltet hjernen min, men nå sverger jeg til det

Etter noen timer: flyr gjennom Kampanjen. Kael er en maskin. Føler meg udødelig. Så dukker Stage 7 opp. «Hei på deg.»

Skjelett. Sverd. Attitude. One-shotter laget mitt før jeg har rukket å blunke.

Det holder ikke lenger å bare grinde levels. Du må ha rekkefølge på trekkene dine. Stat-synergi. Og – jadda – speed tuning. Tenk linedans, bare alle hater hverandre og har våpen.

Aldri hørt om speed aura før. Nå har jeg flashbacks av det hver kveld.

Jeg gjorde feil. Matet en Epic til Kael. Angrer ennå.

Tredje dag. Drar en Epic. Jubler litt. Glaner. Ser middels ut.

Fôrer henne til Kael.

Senere Googler jeg. Selvsagt S-tier for Arena og kunne ha båret meg til endgame. Førsteklasses tabbe.

Jeg skrek ikke. Bare så tomt inn i skjermen. Stillhet. Ren selvforakt.

Sånn er Raid hele veien. Dryler gaver på deg, lar deg drite deg ut offentlig, og observerer tålmodig som en skuffet far.

Nytt livsråd: Alltid Google før du kliner sammen Champions.

Arena PvP: Hvor gratisspillere gråter (og legger hevnplaner)

PvP i Raid? Grusomt. Du går inn i Arenaen med håp. Kommer ut som kjøttpudding etter at en eller annen hval har tråkket på deg med seks gyldne Legendaries.

Men – alt er ikke håpløst. Du kan spille klokt. Outspeed’e, lure noen, plukke svake lag og late som du er strategisk mastermind. Jeg snik-sjekket stadig, tweaket forsvaret, snek inn billige seiere. Plutselig hadde jeg glemt kaffen og satt dypere enn noengang før.

Clan Boss er brutal. Elsker ham for det.

Clan Boss? Et kjøttlass alle i klanen må stange hodet mot daglig. Han bare står der – slår deg flatt med labben og smiler ondskapsfullt.

Men, når laget endelig sitter, debuffene regner og turn meterene ruller – magisk. Føles som å sette opp dominobrikker og se alt eksplodere perfekt.

Her slår Raid over i full strategi-nerding: artifacts, nedtellinger, turn juggling. Kommer du for dårlig kledd, blir du bare et bløtt håndklestunt mot et beist.

Men når damage bikker syv siffer? Da er det Michelin-stjernefølelse, igjen.

F2P? Håper du elsker regneark og smerten av å vente

Energi? Sjenerøst i starten. Så strammer det inn. Plutselig vokter du energien som barn vokter lørdagsgodt.

Så kommer masteries, ascensions, potion farming, shard-gambling, gear-oppgraderinger – en uendelig spiral av grind pakket inn i mer grind.

Du slutter, eller du går all in – med Spotify og Excel. Ikke mellomting.

Premien? Når laget PERLER alt det som før ga deg bank. Det tar tid. Men du kjenner det helt i sjela.

Dette er ikke et helgespill. Dette er en livsstil. Med regneark. Og søvnmangel.

Små seiere. Store følelser.

• Første 4-stjerners drop fra Dragon’s Lair? Lagret screenshot som om det var førsteklassebilde.
• Kael triple-poisonet en boss så godt at jeg snøt kaffen ut nesa.
• Knuste whale-lag i Arena med bare støttehelt. Hevn med smak av seier.

Raid får deg til å føle deg som verdensmester, selv om du bare kopierer et Reddit-meta-lag. Når en rar plan faktisk funker, finnes det ikke bedre følelse.

Så, verdt tiden din?

Trodde dette bare var en joke. Nå sitter jeg tre uker inn, vurderer Discord-kanal for gear-droprater og har flere tabs med Raid-kalkulatorer oppe enn jeg tør innrømme.

Ja, Raid blinker og blingser, og prøver å lure deg til å bruke penger hele tiden. Men dybden er det ingen som tuller med.

Hvis du er typen med sans for taktikk, teoretisk nerdeglede og temperament når en healer klikker, finnes det bolig for deg her.

Og for guds skyld: Ikke gi bort epics til Kael. Lær av mine feil.