Fragpunk: Når helte-shootere får fullstendig hikke – og det er fantastisk
Første gang jeg fyrte opp Fragpunk, eksploderte en eller annens hode i en tidsbombe og visket ut hele laget mitt. Jeg blunket, lo, og visste med én gang at jeg måtte ha mer. Dette er ikke bare en ny, fargerik 5v5-shooter i neon. Her kastes regelboka på bålet, kortstokken sendes i blenderen – og så skal du jammen meg forberede deg på å brenne marshmallows på kaoset. Kanskje spretter du kuler mot stålet det ene øyeblikket, eller så er det null tyngdekraft og alle svever rundt som heliumballonger på et spøkelseskarneval det neste. Hvis du ønsker deg en taktisk shooter med solid porsjon galskap, uforutsigbarhet, og litt total meningsløshet: Dette er spillet for deg.
Velkommen til Fragpunk: Ingen regler, bare baluba
Fragpunk gidder ikke oppvarming. Du kastes rett inn, får en helt i hånda, drar et snålt kort – og så blir det opp til deg. Disse Shard Cards er ikke småtterier, heller. Ett gjør om kulene til gummiballer. Et annet får fiendene til å eksplodere som pikselpiñataer, eller kanskje noen bare kutter ut hele tyngdekraften. Ja, det eskalerer lynkjapt.
Jeg ante ikke hva jeg drev med – valgte en dronehealer med en laserpistol som så ut som den var kjøpt på Wish. Kortet mitt? Immun mot fallskader. Hørtes ikke så fryktelig spennende ut – helt til tyngdekraften sa takk for seg og alle fløy rundt som overfylte heliumballonger. Da fikk plutselig «kjedelig kort» ny mening.
Kortkaos og «hva i all verden skjedde nå?»
Først virker alt greit. Runder, lag mot lag, forberedelser, push. Hver Lancer (jep, det de kaller heltene) kommer med noen evner, et signaturvåpen, og en stil som om noen har laget actionfigurer på en energidrikk-binge.
Men den rytmen varer ikke lenge. Etter hver runde får begge lag utdelt et Shard Card – og de kortene… Det er som å vaske taktikk i en maskin full av konfetti, glitter og eksplosiver.
Snart sitter du og snekker deg ville kombinasjoner: Spretterunder med større krit-områder? Livsfarlig. Fien-den velger dobbel helse OG har healer? Herregud, mareritt. Kaster du en teleport-granat i blinde mot spawn? Respekt. Du satser – og du lever farlig.
Her handler det ikke om meta-mestre. Det er ren bananas med leker og kaos, og se hvem som tåler mest rot.
Hils på Lancers – og vær forberedt på å himle med øynene
Lancer-gjengen kunne vært plukket rett ut fra en actionfigur-eske hos noen med altfor mye Red Bull i blodet. Vi har en teleport-snikskytter med frekk munn, en tanks som kaster seg over fienden som en vill rullekake, og en hacker som legger feller og drysser sarkasme hvor hen går.
De er høyrøstede. De er sprø. Og de vet de er kule. One-linere sitter løst, poseringene er på høyoktan, og det er null mørke backstories her – bare fargerik attitude og ren underholdning.
Alle har sin egen frekke spillestil. Noen raser rett på, andre holder hjørnene, noen bare troller. Og med Shard Cards blir det virkelig sprøtt: Healer med klissbomber? Sjarmerende. En som fryser fiender og kontrollerer runder? Da snakker vi faresone.
Øyeblikket det klikket – der alt bare ga mening
Fjerde match. Tok en Lancer for mellombane, hagle og speedboost. Fikk et teleport-kort. Motstanderne dro det beryktede «Alle får digert hode»-kortet. Alvorlig talt.
Jeg blinka meg bak dem. Skjøt én gang. PANG – konfetti. Ny kjempehode kom løpende, full av klistremerker og frykt. Jeg fikk panikk, heiv av et skudd til – traff jaggu det også.
Runden over på under 30 sekunder. Chatten eksploderte. Skills? Neppe. Brydde jeg meg? Ikke det grann.
Kart som ber deg bryte regler
Kartene er rene jungelgym-klatrebokser: Vertikalt kaos, sprettrammer, stiger, zipliner og vegger du kan knuse. Som om noen designa en lekeplass og glemte å lage regler.
Én gang stupte jeg av ziplinen for å slippe unna en snikskytter, landet i en kasse og slang en teleport-granat bak målet. Aner ikke hva jeg holdt på med, men det funka.
Kartene lærer du deg kjapt. Noen er industrielle, noen grumsete, noen lyser rosa og grønt. Det spiller ingen rolle. Alle er bygget for én ting: du skal få utøve bevegelses-oppfinnsomhet og trøbbel.
Skytingen? Den sitter faktisk
Si hva du vil om Fragpunk som kose-kaos, men våpenkontrollen? Skarp som pokker.
Hagler river ned motstanderen. Pistoler er nervøse klikk-ting. SMG-er? Rent kjøttkvern tett på, mer som dartpiler med tyggegummi på avstand. Alt har sin egen klikk og pop-lyd.
Shard Cards tar dette fra forutsigbart til komplett anarki – én runde stormer du fram, neste sitter du i et hjørne og camp’er som et troll. Alt snur lynraskt.
Du trenger ikke drapsgud-presisjon, bare følg med og tilpass deg så lander du noen kills. Og om ikke? Slapp av. Rundene er korte – du får hevn om 90 sekunder.
Shard Coins: Fra genialt til «vær så snill, nerf det»
La oss snakke kort. «Exploding Corpses»? Slår aldri feil for latteren. «No Gravity» gjør banen til lavbane-dodgeball. «Ricochet Rounds»? Da er vegger farligste fienden din.
Men ikke alle kort er bangers. Noen er så diskrete at du lurer på om de bare er placebo. Andre er så kraftige at motstanderen automatisk ber til nerf-gudene.
Men det er hele greia, sant? Du vet aldri hva som skjer – og det kaoset holder det gøy selv om du blir overkjørt.
Og så... den klassiske fellen
Ok, dette er delen som føles som å få menyer i fleisen.
Fragpunk har mye stæsj: Mynter, shards, tokens, klistremerker, bundles, daglige oppdrag, battlepass, ukentlige utfordringer… Det er som noen tømte hele MMO-økonomien ned i en skytespiller og ropte «Overraskelse!»
Du må ikke bry deg om det. Men det er bråkete – popups flyr over skjermen, og før du rekker å trykke «Spill», har du åpna fem ulike butikker.
Kosmetikkene er knall, altså. Skins med stil, våpen som oser selvtillit, og emotes som faktisk slår an. Men ja – du må klikke deg gjennom litt kaos for å finne moroa.
Moduser som holder galskapen i gang
Kjernemodusen? Tettpakket. Runder. Mål. Shard Cards midt i gryta. Tenkt Search and Destroy, men sølt ut i glitter og dumme påfunn.
Det finnes andre moduser – snikskytterdueller, infeksjon, partykaos. Morsomme sidespor. Litt som å ta en sjokoladekakebit til når du allerede er stappfull – digg, men ikke hovedretten.
Likevel: Hovedsløyfa svinger. Velg Lancer. Ta et eller annet kort. Prøv noe teit. Le når det funker. Bann når det går galt. Og kø inn på nytt likevel.
Glatt flyt. Rått utseende. Bugs med på kjøpet
Fragpunk går faktisk glatt, til å være så kaotisk som det er. Kjappe innlastinger. Matches popper opp fort. Grafikken er pen, men ikke slitsom. Våpenlydene smeller – men fottrinnene? Nja, sketchy.
Bugs finnes. Kort svikter, powers klikker hvis du står for nær veggen, smårare glitches.
Men utviklerne er på ballen. Oppdateringer triller ut. Spillermeninger blir faktisk hørt. Holder de koken, får vi kanskje en langvarig klassiker her.
Dommen: En vakkert ødelagt lekeplass
Fragpunk prøver ikke være en e-sport eller avansert topp-10 konkurranse. Her er det kaos på boks, en helteskytter med en kortstokk fra helvete og pure «Let's go»-energi.
Noen ganger er det bare skrullete. Noen ganger føler du deg som et strategisk geni. Ofte er det litt av begge deler. Og det er liksom poenget.
Lei av spill som tar seg selv for alvorlig? Fyr opp Fragpunk, dra et rar kort, spreng deg selv i lufta – og le godt av det.
Og så? Gjenta!