Enlisted: Andre verdenskrig med squads, stål – og akkurat nok kaos

Første gang jeg spilte Enlisted, klarte jeg å kaste en granat på min egen tropp – og likevel ble jeg forfremmet. Det sier litt om slagmarka vi opererer på her. Dette er ikke en typisk twitch-skyter. Det er røft, lagvis og akkurat passe kaotisk til at du aldri helt vet hva som skjer. Her styrer du en hel tropp og bytter soldater som en slags krigs-DJ. Ett sekund sniker du fra et klokketårn, neste sekund stormer du skyttergrava med flammekasteren.

Har du noen gang hatt lyst til å kjenne på skalaen av verdenskrigen uten å drukne i tall og regneark, kan dette faktisk overraske deg. La oss hoppe i gjørma.

Explosiv start: Ti minutter total forvirring

Jeg gikk inn helt blind. De første ti minuttene var regelrett kaos. Bråk, stress og jeg hadde null kontroll på noe som helst. Havnet i en tropp med fem AI-soldater, fikk en kule i panna på sekunder, og skjermen bare hoppet til neste fyr som om ingenting hadde skjedd. Jupp, dette kom til å bli spesielt.

Du spiller ikke bare én soldat. Du bytter mellom dem som om du speed-dater på slagmarken. Når én går ned, hopper du inn i neste fyr. Ingen venting. Ingen drama.

Først føltes det merkelig. Men jo mer jeg spilte, jo mer klikket det.

Ett øyeblikk ligger du flat i grøfta, neste øyeblikk plaffer du løs med maskingeværet. Så sitter du plutselig som snikskytter og ser galskapen fra fugleperspektiv. Du blir din egen backup-plan. Det fungerer overraskende bra.

Slik lærer Enlisted deg – med eksplosjoner

Jeg valgte Normandie. Ble slengt inn i noe som så ut som en bombet baguettlandsby – kratre, ruinerte hus og en forvirret høne. Oppdraget: Ta et skakt gårdshus. Verktøy: boltrifle, skiftenøkkel og fire datadrevne lagkamerater som løp sirkler rundt et gjerde.

Helvete brøt løs raskt. Maskingeværsalver fra intet. En tanks dundret forbi. Røykgranater sprutet overalt som sinnefulle maneter. Jeg fikk panikk, kastet meg i grøfta og traff faktisk én på andre siden av veien. Følte meg smått heroisk.

Våpnene er tunge. Du sikter sakte. Bommer mye. Lader enda saktere. Helt ærlig, jeg mumlet «vær så snill, treffe» før jeg trykket av hver gang.

Ble most, så klart. Flere ganger. Men å se på andre spillere hjalp. Plukket opp små triks. Kikket smartere. La ut samlingspunkt. Overlevde faktisk litt lenger etter hvert. Litt som å lære å sykle – bare med artilleri i øra.

Hvorfor soldat-bytte under kamp er genialt

Her har Enlisted gull. Du bare tryner ikke og venter på respawn. Du bytter. Blir flammekaster-fyren din tatt? Poof, så er du ingeniøren. Kast opp noen sandsekker. Bytt igjen, nå er du han med maskinpistol på dørstokken.

Det er kaotisk. Men flytende. Og litt for tilfredsstillende.

Ingen ventetid. Ett trykk, så har du nye sko – og nytt stress.

Senere i kampene kalte jeg inn artilleri med radio-mannen, sendte troppen i dekning – og så halve fiendearmeen forsvinne i et inferno. Lyden? Ristet høyttalerne mine. Øyeblikket? 10/10, ville sprengt igjen.

Stridsvogner, fly og fantastiske fadeser

Tanks og fly gir et helt nytt kaos. Hopper du i en stridsvogn, beveger du deg gjennom byen som en skilpadde med TNT på ryggen. Fly? Raske, eksplosive, og henger sammen på lim og håp.

Min første tanktur? Satt fast mellom grøfta og en låve. Kom meg ikke løs. Ble sprengt av en fyr med dynamitt. Ikke min stolteste stund.

Flyvning? Enda verre. Glemte gassen og stupte i bakken som en ildkule. Men så det kult ut, da.

Etter hvert klarte jeg et skikkelig bombe-stup, sprengte et fiendepunkt – og fikk faktisk et «nice!» i chatten. Deilig følelse. Kjøretøy er ikke bare pynt, de kan snu kampen helt – om du faktisk kan bruke dem. Hvis ikke? Rullende likkister.

Opplåsing, oppgraderinger og den endeløse grindingen

Hver kampanje – Normandie, Berlin, Tunisia, Stalingrad – har sitt eget stash. Fremgang følger ikke med mellom dem. Litt irri, ja. Men det gjør også at ting ikke føles helt likt hele tida.

Du levler opp tropper. Skreddersyr folka dine. Trener dem opp til å bli sanitetssoldater, maskingevær-folk, tankførere – alt etter behov. Det blir dypt på overraskende kort tid. Plutselig sitter du og pusler på last-outs som en småbarnsforelder med Lego.

Og joda, grindingen er virkelig. Uten premium tar det en evighet å få tak i noe utstyr. Noen tropper er åpenbart bedre. Men du rykker alltid fremover, selv om det mer føles som krabbetempo enn sprint.

Heldigvis teller skills også. Du kan faktisk utmanøvrere en fyr i gullutstyr hvis du er lur og snikete.

De «jammen gjorde jeg akkurat det der?!»-øyeblikkene

Dette spillet lever for de der tilfeldige actionfilm-scenene.

En kamp holdt laget mitt en bru hele matchen: sandsekker, raske rollebytter og ren panikk. En annen gang tok jeg et kontrollpunkt helt alene, byttet gjennom fire soldater, slaktet en tropp, og haltet ut med én kule igjen. Føltes rett og slett ut som å regissere en krigsfilm. Live. På koffein.

Og idiotien, da. Storme åpne jorder som Bambi på isen. Tanksgranat fra himmelen. POFF, vekk. Siste mann griper et våpen fra bakken, tar ned fire og vinner runden. Fullstendig bananas.

Uforutsigbart. Det gjør det skikkelig kult.

Trege menyer, dum AI og andre snubletråder

Okei, det er ikke bare rosenrødt.

Menyene er knotete. Tar altfor mange klikk å endre på troppene. Føles litt ut som spillet gjemmer knappene med vilje. Ventetidene er heller ikke imponerende.

Opplæringen? Nesten skammelig tynn. Lykke til med å skjønne samlingspunkter på egen hånd.

AI-lagkameratene dine? Noen er ok. Andre er totalt bak mål. Jeg så én stirre i en murvegg i et halvt minutt. Antagelig sulten.

Det lugger under store slag også. Ikke spillet ødeleggende – men merkbart nok.

Likevel, når det faktisk klaffer – samlingspunkter nede, tropper samkjørt, artilleri lander presist – da er det helt rått. Som å kontrollere kaos. Så vidt.

Ja, det er gratis. Nei, du trenger ikke betale for å vinne.

Enlisted er gratis. Og kaster ikke masete pop-ups i trynet på deg hvert femte minutt.

Jo da, du kan svi av penger. Raskere opplåsing. Stilige skins. Premium-tropper. Men hovedspillet? Koster deg ikke et øre.

Betaler du litt, så går alt litt raskere. Grinden minker. Veien til godsakene blir kortere. Men kjerneopplevelsen? Den samme for alle.

Og ja, du kan bite godt fra deg med bare basisutstyret. Been there, gjort det. Rart hvor langt du kommer med en boltrifle og snartenkt spillering.

Dommen: Røft, rart og sabla moro

Enlisted er røft i kantene. Av og til tregt. Proppfullt av ville øyeblikk.

Men også? En av de friskeste skytespillerne på lenge.

Spillet hiver deg ut i kaoset og lar deg finne ut av det. Noen ganger løser du det. Andre ganger setter du fyr på deg selv fordi du trykker feil. Uansett? Her blir du aldri skuffet over kjedsomhet.

Ikke for alle. Liker du polert design og silkemyke menyer, ryker du fort ut igjen. Men om du digger rot, overraskelser og det å rope «HVA I... LEVER JEG FORTSATT?!» klokka halv tre om natta, så bør du ta en runde.

Og husk: Lag et samlingspunkt. Troppen din fortjener det.