Heroes of History – Sivilisasjonsbygging med Stil og Svettepærler

Tidshoppende skatter, fabelaktig gårdsdrift og bygging av storby med full baluba: her kan du faktisk få kake og spise den også.

Min Første Pyramide – Skjev, Men Herlig

Eventyret mitt i Heroes of History startet med en sandkasse og noen halvdaffe arbeidere som blinka i sola. Antikkens Egypt. Varmt. Lurt av vinden. Full av uforløst potensiale. Turorialen? Tja – «bygg en sivilisasjon og gjør historie». Null stress, tydeligvis.

Ti minutter senere hadde jeg kornåker, brakke, og et marked som egentlig minnet mer om en bod for sitronlimonade. Funket det også. Ressurser dryppet inn. Landsbyboerne dura rundt med leirkrukker og fakler som om de hadde gjort dette i hundre år. Hvert trykk ga meg avlinger, mynter, stein: hele grunnmuren til imperiet mitt.

Tempoet? Rappt. Jeg hadde mål. Jeg hadde guder. Jeg var klar for å slenge «farao» på CV-en min.

Trykk Og Håp-Prinsippet

Da byen begynte å pulse for alvor, snublet jeg over heltesystemet. Altså, her ble jeg faktisk overrasket. Der mange spill kaster ut tilfeldige «Sterke-Sverre» og liknende, byr Heroes of History på Cleopatra. Julius Cæsar. Leonidas. Legender, komplett med stats, særegenheter og ego så det holder.

Å rekruttere disse er et spill i seg selv. Du samler skriftruller, låser opp bruddstykker, levler opp, får utstyr, og hiver dem ut i taktiske basketak. Noen tanky, noen eksplosive, noen høylytte med satsetro og pekefingre.

Min favorittgjeng? Cleopatra (selvfølgelig), Guan Yu (sterk i skjegg) og Herkules (med klubbe på størrelse med en Nissan Leaf). Vi feide over vårt første fiendtlige leir.

Kampene er ikke akkurat rakettforskning, men du må faktisk følge litt med. Plassering betyr noe. Evnetiming også. Og iblant holder du bare pusten og håper AI-en ikke bestemmer seg for å gnage hull i bymuren. Det føles taktisk – selv om man egentlig står på sidelinjen med snacks.

Nå Starter Hamsterhjulet

Innen Æra Fire, det vil si Antikkens Hellas, følte jeg meg som kongen på haugen. Byen myldret av templer, ekte murer og havn. Jeg avslørte ukjent land som om jeg aldri hadde gjort annet, og samlet mer gull enn en sær onkel.

Så? Full brems.

Ikke snikende sakte, men som å ta på seg våte ullsokker og hoppe i et barnebasseng med lim.

Plutselig krevde byggene marmor. Og kobber. Og glass. For å få det? Flere bygninger – låst bak andre oppdrag. Lås dem opp? Utforskning. Må ha speidere. Speidere må vinne. De må ha helter. Helter må ha utstyr. Trenger sjeldne ingredienser du aldri har sett maken til. Det spinner ut av kontroll før du rekker å si Pytagoras.

Velkommen til midtspillet.

Nå er alt et skjult sjekkliste-mareritt. Oppgradere tempel? Javisst, men da må du ha tjue kobberbarer, tre ruller og en helt som nylig har badet spirituelt i yakmelk. (Hva kravet faktisk var – ingen bryr seg mer.)

Denne «grinden» stealth-snoker ikke. Den vralter inn med gullbroderte kapper og roper etter avgift.

Cleopatra Bærer Hele Riket På Ryggen

Jeg prøvde å holde ut uten mikrotransaksjoner. Ren, seig viljestyrke. Logga inn, satte håndverkerne i gang, satt på noen oppgaver, kanskje pirket litt i tåka, før jeg smøg meg ut før alt ble for frustrerende.

Gudskjelov for allianser. Du kan joine, dele buffs, utveksle ressurser, krige sammen, og transformere de endeløse ventetidene til en slags sosial dugnad.

Cleopatra? Nå på level tjue, utstyrt med en kjepp som ropte: «begrenset utseende!». Hun snudde kamper på egen hånd og healet så du nesten fikk dårlig samvittighet. Leonidas? Vått kjøkkenpapir. Herkules? Sterk som fjell, snegler seg frem. Går du ikke all-in på toppheltene, er resten mest til pynt.

Events gjorde litt nytte – daglige utfordringer der du måtte "vinne tre kamper med bare bueskyttere" eller "høste 200 grønnsaker mens du synger gamle salmer." (Ok, dro på litt – men ikke langt unna, altså.)

Småmoro. Men også et spill som roper kom igjen, bruk penger! Det går an å unngå. Du trenger bare et Excel-ark, tre vekkerklokker og tålmodigheten til en fjellgamp.

Byggemoro Med Eksistensiell Kløe

Må snakke om byen din. Utseendet? Knall. Hver ny æra gir nytt krydder. Egyptiske tårn her, romerske søyler der, middelalderboder i veikryssene. Bygningene vokser, gatene fylles. Det føles levende.

Å styre alt? Blir fort slitsomt.

Noen bygg er bare pynt. Andre produserer godsaker. Noen lar deg forske. Og så finnes de som bare funker om favoritthelten din dropper innom – men vedkommende er selvfølgelig ute og rydder opp i nabolaget i stedet.

Satt ti minutter og banna på en kobbergruve som ikke ga utbytte. Tenkte den var bugga. Neida. Den krevde at jeg sendte en helt for å skru på bryteren. Spillet nevnte ikke dette – det lot bare landsbyfolka late seg i sola som om det var charterferie.

Etter hvert blir byplanlegging en slags sjefskamp. Plassen tar slutt. Tåke dekker halve kartet. Du vurderer om du skal bygge åker, brakke eller bare gråte litt stille. Til slutt handler det ikke om strategi, men om å overleve regnearket.

Når Historie Blir Lekse

En eller annen gang i Æra Seks kom smellen. Du vet den følelsen. Logg inn. Gjør noen trykk. Samle skatter. Start en oppgradering. Stirre. Tenke på livet.

Kjedet jeg meg? Ikke helt. Men jeg koste meg i hvert fall ikke. Man sklir bare gjennom rutinene.

Det er fellen. Heroes of History ser lekkert ut. Animasjoner popper. Musikken er chill. Flyten er digg – i starten. Men så møter du veggen, og alt føles som pliktarbeid utkledd i toga.

Du kan kose deg. I starten. Bygging, kamper, følelsen av å være musens svar på Cæsar. Men når glansen går? Da sitter du igjen med en gjøremålsliste med gullramme.

Dommen Før Neste Tidsalder

Ville jeg anbefalt Heroes of History? Klart det – med forbehold.

Om du liker bybygging med taktiske drypp og teit historiehumor, kommer du garantert til å kose deg – i hvert fall en stund. Historien kler spillet. Heltene har personlighet. Oppstarten svinger. Og ja, du kan spille gratis.

Bare... forvent motstand. Hvis tanken på ventetid og evighetsmåleren gir deg nervøse rykninger, se noen andre spille det på YouTube.

Det finnes et godt spill her. Noen ganger til og med et knallbra ett. Men du trenger enten en glødende tålmodighet, fritt kredittkort – eller begge deler.

Cleopatra er fortsatt på laget mitt. Det teller for noe, gjør det ikke?