Sea of Conquest: Pirater, plyndring og kanonkuler i bøttevis

Du hadde meg ved «flytende vertshus». Sea of Conquest kaster deg rett inn i et kakofonisk, sprengfullt piratunivers, komplett med raid, sjøtåke og skip som får selv Svartskjegg til å felle en tåre. Glem det vanlige gacha-maset – dette er et salt sidespor ut i sjømonstre, smuglere og spillere som har glemt alt om nåde. Sånn føles det faktisk å hive seg på bøljan blå.

Første seilas: Ditt skip, ditt kaos

Etter at spillet lastet inn skjønte jeg at her var det ikke noen vei tilbake. Sea of Conquest kliner til med stemning fra første sekund: knirkete brygger, dramatisk musikk og papegøyer med alvorlige holdningsproblemer. Jeg rakk knapt å si «ahoy» før jeg puslet sammen et flaggskip av plank jeg ikke eide, oppgraderte lugarer jeg knapt hadde, og fikk hilse på en piratdame som så ut som hun solgte sjampo i mellomsekvensene.

Man får en skute, to nervøse medhjelpere og et blinkende kompass som nærmest roper «klikk her!» Så jeg klikka. Tåke overalt. Fiendtlige havner. En småskummel sjøselger som kjører 3-for-2 på kruttposer. Kaotisk start, for å si det forsiktig.

Ti minutter senere hadde jeg allerede speidet, kjempet, rekruttert, og blitt skjelt ut av en piratkaptein med hauk på armen og nerver som en grevling på Red Bull.

Samle sammen skrullete legender

Dette er ikke et sånn spill hvor du samler «Piratmann #47». Her får du en full, sirkuspreget røvergjeng rett i fanget. Hver kaptein har egen stemme, personlighet og antrekk som minner mer om et tapt veddemål på et middelaldermarked enn noe annet. Én har pisk laget av flammer. En annen har mistet skjegget på grunn av dårlig vær. Latterlig? Absolutt. Litt forelsket? Kanskje.

Favoritten min? En kokk ved navn Kjøttkrok. Han er konstant sjokkert over rasjonene, fikser matforsyningene dine og mumler stadig noe om gryterett – og rotter... Kan ha vært en spøk. Kan ha vært alvor.

Det å samle helter blir uforklarlig vanedannende. Du mater dem medaljer, plasserer dem i lugarene (som er et puslespill i seg selv), og mikser dem inn i rekka. Noen skrur opp angrepstempoet. Andre tetter hull. De fleste ser ut som de hadde kastet flaska etter deg om du sa «god morgen».

Lugarer, buffs og mildt sagt tvilsom interiørsmak

Skipet ditt har rom, og de trenger... stil. Bar? Klart. Kapell? Selvfølgelig. VIP-suite med rød belysning og papegøyer på skulderhøye stenger? Åpenbart. Du blir kaptein og interiørdesigner på samme tid. La oss ikke snakke om hvor mange minutter jeg har brukt på å flytte på tepper.

Hvert rom gir bedre stats, alt etter hvem du slenger inn der. Har du en healer? Kast vedkommende i klinikken. Slåsskjempe? Rett i treningshallen og se tallene rase avgårde. Litt strategi, litt pirate-versjon av The Sims. Oppsiktsvekkende tilfredsstillende.

Det finnes til og med et badekar. Jeg plasserte mitt på øverste dekk. Aner ikke hvorfor. Stolt uansett.

Slag, tåke og det obligatoriske sjømonsteret

Kampene skjer live på kartet. Du velger offer, sender ut flåten, og så er det fyrverkeri: kanonkuler, flytende kasser og plyndring i alle retninger. Du kan til og med styre flaggskipet selv hvis du føler deg ekstra kjekk.

I starten jager du pirater, eskorterer tvilsomme leveranser og slår sjøuhyrer i trynet. Men ja, før eller senere dukker det opp en eller annen med nivå 98 apokalypse-skut og blåser hele skjermen din til støv. Slik er livet.

PvP? Helt valgfritt. Du kan bare gli rundt på handelsruter, sanke ressurser og skjelle ut AI-en når den kaller deg «måkejeger». (Den gjør det. Ofte.)

Bli med i en gjeng, eller seil solo som en legende

Før eller senere roper spillet omtrent «nå BØR du bli med i en klan!» – og det har helt rett. Her er galskapen på sitt beste: havneslag, event-premier, felles bråk. Jeg endte i en gjeng kalt Søte Tuttifrutti Pickles. Navnet lever opp til forventningene.

Klanene planlegger raid, driver ordkrig i chatten, og krangler om havneflagg som om det var flytende elevråd. Liker du drama og kaos med et snev av lagspill? Velkommen!

Dag tre? Bakholdsangrep mens vi flyttet varer. Alt tapt. En på Discord ropte «Slipp ut Kraken!» – vi hadde ingen Krakens. Fortjente det likevel.

Inn, plukk opp skatten, repeat

Det er det velkjente «logg inn, sjekklisten, høst premiene»-opplegget. En kjapp tur inn, oppgrader et rom, plagsom skilpadde på dekk, rasket med deg litt stæsj og ut igjen. Men så kommer det alltid en eller annen event: kappløp om luer, samle flaskeposter for harde livet, eller spøkelsesjakt over kartet. Det er aldri kjedelig.

Eventene rullerer. Noen ganger sloss du mot spøkelser, andre ganger løper du halvt panisk etter kasser. Innimellom er det bare komplett galskap. Respekt, altså.

Trikset? Det føles så løssluppet og uhøytidelig. Noen dager logger jeg bare inn fem minutter. Andre dager ommøblerer jeg lugarene som om det er sjørøver-IKEA. Ingen skam her.

La oss snakke om smaragdene

Smaragder er premiumvalutaen, og de synes overalt. Man får noen fra oppdrag, men butikken vifter stadig med «begrenset tilbud» som en masete selger med dyre omega-3-kapsler.

I starten er det lett å overse. Men plutselig står du og vurderer enda raskere reparasjoner – eller den helten som siterer Shakespeare mens han kaster bomber. Jepp. Jeg røk på den, jeg også.

Jeg ga etter én gang. Kjøpte en startpakke. Fikk noen ekstra sjømenn og et fantastisk badekar-skin. Ikke en dråpe anger. Det badekaret er kongelig.

Piratens sluttreplikk fra dekkstolen

Sea of Conquest hiver ut det meste, og utrolig nok treffer det oftest blink. Stilen er fargerik, figurene er skrudde, kampene smeller – og hele universet henger sammen av tauverk og drama.

Det er knotete, rotete og egentlig ganske genialt. Du logger inn for å oppgradere kanonene – ender opp med gardinvalg i kapteinslugaren.

Enten du jakter ære, bygger om på flytende pub, eller bare kjefter «yarrr» til tilfeldig forbipasserende – det er alltid noe rart i tåka som venter på deg.

Bare sørg for at skipet flyter, mannskapet klager, og kjøkkenet ikke er for stille. Da vet du at du er ute på dypt vann.