Honkai: Star Rail – Et romtog full av gacha, guder og komplett kaos

Hvorfor slåss mot demoner i en kjedelig grotte når du kan slå skjebnen rett i fleisen på et galaktisk T-banetog?

Du skjønner raskt at dette spillet blir en kjøretur når den første allierte du møter er en sølvhåret krigsforbryter med hukommelsessvikt, og den neste er en mini-isprinsesse med fire ganger verdensundergang på CV’en. Honkai: Star Rail gir deg ikke noe myk start. Her blir du kastet ombord på Astral Express, får utdelt et magisk balltre, og pekt ut mot et univers på vei i dass. Fem minutter senere slåss du mot minnespisende monster, løper fra eksistensiell angst, og diskuterer fri vilje med en søppelbøtte. Jada, det starter sånn.

Min første bosskamp? Et nydelig kaos

Jeg tråkket inn i min første bosskamp og tenkte: "Har jo rundet Genshin, dette fikser jeg." Feil nummer én. Honkai byr på turbasert kamp – ser koselig ut, men kjennes mer ut som å prøve å klemme et pinnsvin i en blender. Du må holde styr på elementer, energi, hvem som slår når... mens du prøver å ikke få panikk.

Knipen? Hver figur har kun tre trekk. Tre! Som sjakk – hvis alle er fulle og brettet står i flammer.

Jeg stilte selvsagt uten healere. Bare glasskanoner med psykologtimer til gode. Holdt ut to runder før en mech på størrelse med et kjøpesenter moste oss til konfetti. Dødscutscenen? Skikkelig Oscar-øyeblikk. Angrer ikke et sekund.

Partysammensetning: Helt på trynet (på den beste måten)

Spillet insisterer på at du skal bry deg om historien. Sykt nok – det funker. Hver figur balanserer mellom galgen og genialitet. Her er lyn-goth, en rev med fast jobb i dress, en robot med følelsestrøbbel, og en munkunge som snakker i gåter og passiv aggressiv visdom.

Ett sekund diskuterer du universets mening, det neste kaster du snøball på en småvokst diktator. Ingen ting gir mening, men alt klaffer. Spør meg ikke hvordan. Mulig fordi spillet går så all-in at du bare hekter deg på. Hver planet føles som en egen sci-fi såpeopera, komplett med sekter, statskupp og levende brusautomater.

Ja, det er F2P. Nei, du må ikke tømme kontoen

Ærlig talt: jeg venta paywalls på løpende bånd. Star Rail? Niks. Her får du gratis pulls slengt etter deg, og selv basic-teamet holder mål. Jeg rensa første planet med tutorial-gjengen og en smådeppa sykepleier med hagle. Solid seier.

Drømmer du om anime-jenta med ljå? Lykke til. Gacha-gudene krever tålmodighet – eller VISA. Gacha er fortsatt gacha. Men du møter aldri veggen av grinding. Du blir bare smartere. Spill daily, pusle lag, og ofre litt sjel til RNGsus.

Screenshot-paradis

Det føles nesten frekt hvor pent dette spillet er. Belobog er som en glasskule med snø og sci-fi. Luofu føles som en drøm noen fikk etter for mye anime og espresso. Selv random fiender ser ut som de har dyre designer.

Karakterene? Stråler. Ultimates er som trailerklipp fra Crunchyroll. Ja, noen antrekk er designet for body pillows, men kom igjen – du visste hvor du gikk inn. Own it.

Joda, du må grinde. Men det dreper ikke moroa

Et heads up: Star Rail bremser etter hvert. Ikke som i veggen – mer sånn: «Har du lyst til å farme relikvier til du ikke husker navnet ditt?» Trailblaze Level stopper storyen til du har samla nok skrap, så ja, du kommer til å traske rundt samme hjørner etter mats, relikvier og det ene perfekte stat-rollet.

Men, vet du? Kunne vært verre. Nye systemer drypper på i rolig tempo, ikke så du kveles. Og oppdatering 3.0 fikset mye – mindre mas, bedre stats, og events som ikke tvinger deg til å søke opp 40 guides for å logge inn.

Slik føles det å spille Star Rail

Det er som å sjonglere flammande bowlingkjegler mens du sparker deg frem på sparkesykkel på Månen. Kaotisk? Absolutt. Du holder styr på svakheter, sparer ultimates til topp-feiden, og vokter skill-poeng som om du skulle betale husleia med dem.

Og plutselig... pang! Jakter du på en kosmisk kylling som tror den er reinkarnert planet. Merkelig nok? Du blir ikke overraska lenger. Tonal whiplash er ikke en bug – det er poenget.

Dommen: Bør du hoppe på Astral Express?

Dette spillet er en stor glitrende selvmotsigelse. Det er gratis, men føles luksus. Det er turn-based, men holder deg på tå hev. Det er gacha, men respekterer deg? Ikke spør hvordan de fikk det til.

Er det perfekt? Nei. Det går litt tregt noen ganger. Storyen mister tråden nå og da. Men for det meste? Genialt – og akkurat passe koko.

Liker du JRPG-er som er sprø, galskap og totalt anime – forsyn deg med billett. Og seriøst, ta med en healer. Du vil takke meg senere.